Men gjør det meg dum? Nei, så absolutt ikke. Eg/me har ein verdifull livserfaring som mange andre ikke kommer til å oppleve i livet.
Me har et annet syn på livet.
Me gleder oss kanskje over ting som gjennomsnittet ikke ser vitsen med.
For min del handler det om flere ting. Eg vil nyte de dagene eg har som er gode, de dagene ingen sier noe til meg som drar humøret mitt ned på sekunder. Eg har ikke hatt den typiske skolegangen som mange har hatt.
Jo, eg gikk på barneskolen.. Pinte meg delvis gjennom den. Prøvde etter beste evne å holde på overlevelsesinstinktet mitt. Prøvde å tilpasse meg de eg var sammen med så ingen skulle se den virkelige meg.
Den virkelige meg kom som regel fram hjemme under trygge omgivelser, men ikke eingang da klarte eg være meg sjøl fult ut.
Det har alltid vært et sinne i meg, et sinne som eg alltid har holdt inne. Inntil for noen år siden da eg ikke lenger klarte å holde det inne. Det var for mye som måtte ut. Men fortsatt er det få som tror meg når eg sier at eg kan få raseriutbrudd eller raserianfall -heilt ukontrollerbart.
Det er ikke noe eg er stolt av og som regel slipper eg det ut når eg (tror) eg er aleine.
Men det skal eg love deg, de som tror de kjenner meg kjenner kun masken eg bærer når eg er ute blandt folk. Det er et fåtall, kan telle på ei hånd hvor mange som virkelig vett og har opplevd litt av hvem eg virkelig er. Det er ikke noe eg skryter av. Det er mer slitsomt enn det er gøy.
Men om eg hadde sluppet alle hemninger og kun vært den eg er tror eg ikke eg hadde hatt noen..
Personligheten min bærer preg av min adhd på godt og vondt, den bærer preg av mine år i psykiatrien, den bærer preg av medisiner og av alle de forskjellige psykologer og psykiatere eg har vært hos.
Men er eg dum? Nei.
Nå skal eg si noe som eg ikke sier høyt -ever... Men eg har faktisk ein intelligens som mange ikke har. Eg er kanskje ikke ein teoretiker, eg passer kanskje ikke inn i skolesystemet til staten, eg husker kanskje ikke matte så bra og eg har relativt lite peiling på politikk -for ikke å snakke om historie. Sorry.. Det er liksom sånn at me skal alle kunne historien til vårt eget land, og har det skjedd store ting i utlandet -ja så skal me helst kunne ein del om dette også.
Der må eg nok skuffe. Det er ikke ting som blir lagret langt nok framme i hjernen min. Det er andre ting eg ser på som viktiger.
Er eg dum fordi eg ikke kan alt dette? Nei, eg er ikke det. Samfunnet ser nok på meg som litt tilbakestående som ikke kan så mye om dette. Eg blir gjerne kalt litt enkel..
Er det noe eg ikke er så er det enkel i hodet.
Me har alle våre felt der vår intelligens får skinne. Det er bare så synd at den ikke får skinne der det gjelder!
Me blir formet på skole, ein skole som absolutt ikke passer alle. Mange mister seg sjøl på skolen. Mange mister kreativiteten, sin unike tankegang, sine drømmer osv fordi du er ikke "god nok" til å komme videre på den linjen som kreves for at du skal kunne oppfylle drømmen din eller utforske kreativiteten.
Eg er alt annet enn dum. Sett meg i mitt rette miljø og eg vil skinne og overgå mange andre som kalle seg sjøl for intelligente.
Elsker uttrykket til Albert Einstein;
Eg er ikke dum, eg er mer oppdatert enn mange tror på verdens situasjonen - men eg velger å ikke legge alle verdens problemer på mine skuldre. For det ville ødelagt meg.
Eg ser ikke på nyhetene hver dag, eg vett hva som skjer i verden. Eg vett at eg ikke ønsker å være ein del av denne verden. Eg skulle ønske eg kunne hjulpet så mange mennesker som trenger hjelp, men dessverre har eg mange begrensinger. Eg gjør det eg kan på den måten eg kan.
Men alle kan ikke hjelpe alle.
Først og fremst eg er faktisk nødt for å hjelpe meg sjøl, ellers rotner eg bort på sofaen -noe eg absolutt ikke drømmer om. Om ikke eg fungere eller puster kan eg ikke hjelpe noen.
Det at folk får inntrykk av at eg er litt dum eller hva inntrykk de nå enn får av meg, det er heilt greit. Det både plager meg, men så plager det meg ikke. Eg måler ikke min verdi etter hva andre syns om meg, med mindre det er mennesker i min innerste sirkel.
Greia er den at eg har lært meg å ti still og la være å gå inn i diskusjoner. At andre skal trekke ut minn energi, det lar eg de ikke få lov til så sant eg kan forhindre det.
Noen ganger skjer det og det gjør meg skikkelig sinna!
Først sint på meg sjøl at eg lot de si det, sint for at eg ikke sa noe tilbake, men lykkelig for at eg hevet meg over det når eg har bearbeidet det litt.
Så ikke tro eg er dum, eg vett mye mer enn eg gir uttrykk for.
Hvorfor skriver eg om at folk mener eg er dum(bruker dum for enkelhets skyld), fordi eg merker faktisk hvilken holdning har til meg. Det er ikke noe eg snakker om eller fortelle deg om.
Det gir meg muligheten til å lære, til å trene på å heve meg over det og hvordan eg skal forholde meg til folk i framtiden. Om det er noe eg kan lære av så gjør eg det!
Så bare fordi eg ikke er støpt i samme form, formen som samfunnet har skapt og som du blir holdt utenfor hvis du ikke passer inn -betyr ikke at eg er naiv, dum, urealistisk osv.
Drømmer burde ikke bare være drømmer! Drømmer burde være mål man jobber mot heile livet. Er du heldig så opplever du drømmen. Dør du før du kommer så langt at du får realisert drømmen kan du i det minste dø med viten om at du gjorde det du kunne for å nå drømmen din.
Ikke se ned på folk som følger drømmen sin, ikke snakk negativt om drømmen til andre. Det kan være det eineste de har som holder de gående. Ikke kall de dumme om de tror på drømmen sin og at den kan gå i oppfyllelse!
Kommentarer