Jim Carrey sa;

Lett for han å si.. Han har alt det, han er rik, berømt og har nok penger til å gjøre som han vil. 

Men om du tenker deg om så er det nettopp ein som han som kan si det for han er det og snakker garantert for mange andre i samme situasjon(eg har gjort litt resaearch). 

Eg for min del kan bare snakke for meg som aldri kom så langt på karrierestigen. Først og fremst hadde ikke eg ein plan for livet mitt og dermed tok livet seg av meg mens eg prøver å finne ut hvem eg er  -er fortsatt ikke heilt sikker på det. Men eg begynner å nærme meg mer og mer.

Det eg i alle fall ikke er er rik, berømt og i ein posisjon som lar meg gjøre som eg vil.

I mange år har eg trodd at man må være rik for å være lykkelig, man må ha fine ting, stort hus, stort nettverk, være vellykket, berømt og kunne imponere folk for å ha et bra liv.
Bare det å ha et talent er jo ikke bare lenger, du må prestere i noe eller så er du ikke ein ressurs og heilt ubetydelig.

Heldigvis har eg alltid vært ærlig med meg sjøl, brutalt ærlig. Eg er ingen, eg kan ingenting og eg betyr ingenting for noen. På den måten skåner eg meg sjøl for hva andre kan finne på å si og janteloven får fortsatt leve i beste velgående.

Det å slå seg til ro med at eg sliter psykisk, er ein ulempe for samfunnet, blei ung ufør og har veldig lite eg sku ha sagt her i livet har aldri vært min greie sjøl om det er det eg driver med akkurat nå.

Eg har akseptert at livet mitt er sånn, men det betyr ikke at eg har tenkt å bli værende her.

Så lenge det er opp til meg så skal eg gjøre alt eg kan for å komme meg dit eg er meint å være i livet hvor nå det enn er. 

Det at livet har ført meg dit eg er og har vært -det har vært min skole. Eg trenger ikke den offentlige skolen, de lærer deg ikke nok om det virkelige livet uansett. Kall det min trøst, eg kaller meg faktisk heldig -sjøl om eg ofte forbanner livet mitt fordi eg hater det meste ved det..

Hva betyr det at du er flink på skolen hvis du ikke vett hvem du er eller hva livet krever av deg som person? Nei, stryk det -hva samfunnet trenger av deg som menneske.

Samfunnet trenger ikke ein drøss av skoleflinke personer, de trenger mennesker som kan tenke sånn at samfunnet et godt sted å være -i min drømmeverden- for alle. 

Det står det lite om i pensum. Gjorde i alle fall... Det er lenge siden eg var inne på noe som helst pensum, men eg er sikker på det kan være mer om det tema.

Som ufør har eg ikke hatt mye penger, aldri hatt mye penger. Men som eg sier hver gang de legger på et par hundrelapper -det er mer enn eg noen gang har hatt før i inntekt! 

Egentlig så klager eg ikke på inntekten min(eg har jo ingen rett, får tross alt penger av skattebetalerne for å ikke gjøre noen ting), så how could I). Det eg klager over er konsumet, hva du "må ha" i dag for å ha ein fot innenfor samfunnet og hvor dyrt det er. Det er visse ting du må kunne gjøre eller eie for å ha ein aksept hos gjennomsnittet. Med gjennomsnittet mener eg de fleste, de som gjør samfunnet til et samfunn, til det verden har blitt i dag.

Veldig klar over at det finnes unntak, men det er mer et unntak enn regelen foreløpig.

Ting, det handler om ting! Hvis me ikke hadde hatt behov for ting, hadde me jobbet rævva av oss for å tjene mest mulig?

Suksess, det handler om suksess! Hadde me jobbet rævva av oss hvis suksess ikke betydde noenting for gjennomsnittet? 

Aksept, det handler om aksept. Hadde me kunnet være oss sjøl mer om me ikke var så opptatt av hva gjennomsnittet meinte eller fortalte oss? 

Grådighet og makt har gjort mye stygt med samfunnet, det har gjort at verden har utviklet seg -men hva slags utvikling er det egentlig? Ein positiv ein? 

De fleste av oss vil passe inn i samfunnet. De fleste vil ikke skille seg ut, iallefall ikke på ein "ikke-gjennomsnittlig-måte". 

Hvordan kan man skille seg ut hvis man ikke gjør det på ein "ikke-gjennomsnittlig-måte"? 

Det er det førsteinntrykket du blir dømt ifra, så det er klart at mange er opptatt av det. Ofte det første me ser når me ser noen andre, det er hvordan de er kledd, sminket, hvordan håret ditt ser ut -eventuelt lukt... 

Siden menneskets første blad eller skinnfell eller hva som var menneskets første plagg, så har me alltid blitt påvirket av andre om me vil eller ikke. 

Du må gjerne skille deg ut, men da må det enten være på ein rik og berømt måte og har du ikke penger nok til å skille deg ut så må du ha et godt svar på hvorfor du gjør det du gjør som gjør at du skille deg ut. 

Til syvende og sist kan me sammenligne oss med ein flokk sauer. Nå skal ikke eg kalle meg noen saueekspert men eg har fått med meg at de har ein tendens til å holde seg i flokk. Me bruker uttrykket "det svarte får" om de som skiller seg ut(mennesker altså). 

Får ein sau panikk og løper skal du være sikker på at de fleste andre sauer følger etter, det kalles for instinkt. Et ganske naturlig et hos byttedyr..... Mennesker gjør som regel det samme("If you jump I jump" syndromet.). Det finnes rovdyr i menneskeverden også som gjør at me løper -enten det eller gigantiske dinosaurer.

Er du fornøyd med den du er eller fyller du også livet ditt med ting og tang som samfunnet sier du må ha for å ha det bra med deg sjøl. Enten det er ein stor tv med nyeste teknologien eller om det er lamictal. 

Hva gjør at du tar for gitt at det er det du trenger for å ha det bra med deg sjøl, hvorfor tror du på det reklamen sier? 

Me er alle forskjellig. Så eg syns det er vanskelig når de skal lage ein fasit på noe. 

Hvem er du? Hvordan har du det, sånn egentlig? Hvor mye lærte du om deg sjøl på skolen? 

Eg har ikke behov for å være rik og berømt, eg trenger å ha det bra med meg sjøl. Det tror eg er min lykke i livet. Eg tror flere mennesker hadde vært lykkelige om de hadde det bra med seg sjøl, om ikke de følte de måtte gjøre som resten av samfunnet... Og hadde det vært sånn så hadde ikke "resten av samfunnet" eksistert lenger. Eller kanskje, bare i ein mindre skala. Men det hadde vært flere lykkelige mennesker på denne jorden og jorden hadde vært et bedre sted å leve og me kunne sluttet å ødelegge den og oss sjøl.